OM  PYREENERHUNDEN:

 

HISTORIE: Pyreneerhunden er en av de virkelig gamle vokterhundene, av mollossertypen. Alle de europeiske hvitfargede vokterne har nok en fjern, felles stamfar. Dette antas å ha vært den Tibetanske Mastiffen, som ble ført til Europa med gjetere og reisende da Silkevegen åpnet seg. Ikke at den plutselig kom hit som en hvit hund, men utviklet seg underveis og etter hvert. Pyreneerens hjemland har nå i mange hundre år vært Frankrike. Den dag i dag brukes de som voktere mot rovdyr i Pyreneene og Israel, men mest i USA. Selv om både rovdyrbestanden og sauebestandene i dag er sterkt redusert. Men de aller, aller fleste er i dag familiehunder. Som vokterhunder var og er de avhengige av mot, besluttsomhet, styrke og sist, men ikke minst; selvstendighet.

Helt fram til Ludvig IVX sin tid, levde de et liv på landsbygda, blant sauer og gjetere. Men Ludvig fikk en forkjærlighet for disse imponerende hundene, og holdt et tyve-tall av dem på slottet i Louvre. Både som vakt,- og selskapshunder. Deres popularitet blant adelen ble formidabel, og fra den tid er pyreneeren blitt også en selskapshund.

 

GENERELLT: En pyreneerhund er en stor, hvit hund, med en eleganse som gjør at de skiller seg ut fra andre store hvite raser. De minste tispene er 65 cm, og de største hannene rundt 80 cm høy på skulderen. Men vekta står ikke helt i forhold til størrelsen, som oftest fra 45 til 60 kg. Andre raser på samme høyde har mer kroppsvekt. For når du ser en pyreneer i vanlig avslappet gange, tror du neppe at den kan bevege seg så elegant og raskt som den gjør! Først når de kommer i sitt rette element, ulendt terreng, får du se at de kan ha bruk for to av rasens særpreg; nemlig de doble ekstraklørne på bakbeina, og de såkalte trugene mellom tærne. Klørne kan hos de fleste brukes aktivt i terrenget ved klatring, og bremsing unna bakke. Trugene sier seg selv, de gjør at poten får en større bæreflate, og de tramper ikke så lett igjennom snøen. De kan minne litt om svømmehuden som eks Newfoundlander har mellom tærne, men vann er absolutt ikke pyreneerens element! De aller fleste synes vann er til for å drikke, eller avkjøle bena hvis det er varmt.

 

LÆRING: Pyreneerhunden er ikke alltid lett å dressere, de er utrolig sta og selvstendige. Noen tar det selvfølgelig lettere enn andre, men å kjøpe pyreneer for å gå lydighet, blir som å tro på julenissen. Vanlig dressur lærer de, men i sitt eget tempo. Det som krever mest av eieren, er å forsøke å lære dem innkalling. Selvstendigheten er stor, og reviret kan også bli det. Sats ikke på å ha den løs! En annen ting som lett kan utvikle seg, er bjeffing. Fra gammelt av skulle en del av dem bjeffe rundt landsbyen, eller natteleiren, for å varsle fremmede om at de var der og voktet. Dette er ikke like verdsatt i dagens bebygde strøk…. Har man en hund, er oftest dette ikke noe problem, bare man er oppmerksom på det.

 

STELL: Pyreneeren har en forholdsvis lang pels, som krever noe stell. Pelstypen varierer mye mellom individene, og da er mengden underull avgjørende for hvor fort den floker seg. Daglig gjennomgang med kam er en god vane, men oftest er ukentlig nok utenom røyteperiodene. For selvfølgelig skal de røyte, hannene oftest en gang i året, og tispene to ganger.

 

TIL DAGLIG: En pyreneer som får nok aktivisering, fysisk og psykisk, er en rolig og fornøyd familiehund. De er som regel glad i alle mennesker, så lenge de ikke har skumle hensikter. Da vil en pyreneer vokte sin flokk og sitt revir – les familien og huset/bilen – om nødvendig med sitt liv!

Ingen trenger fortelle dem hva som er skummelt eller truende, dette sorterer de utmerket på egen hånd! Det er en stor hund, men har en bra kroppsbeherskelse, sånn at de ikke er for uvørne med barn. Men å si at en rase er barnevennlig, blir å tøye det langt.

Ingen hunder bør ha aktivisering innendørs, derfor er ikke størrelsen på boligen avgjørende for om du kan ha en pyreneer. Man kan godt bo på en hybel, bare det er nok gulvplass til liggeplass. Det er det man gjør utendørs med sin hund som begrenser det! Men man må tenke igjennom om f.eks baksetet i bilen er stedet for 50 kg gjørmete og våt hund?

 

HELSE: I 2003 ble det i Norge registrert 44 valper. Tallet varierer rundt der. 18 individer ble HD-røntget, av disse var  13 FRI for HD. (12 x A, og 1 x B). Antallet hunder som blir avlest med HD ser dessverre ut til å ha gått opp de siste par årene. Dette er synd, rasen har tidligere vært forskånet for dette. Men røntgen-andelen i bestanden er liten. AA er enda færre røntget for, men statistikkens tale er utmerket. Ellers er det noe øreproblemer.

 (Stykket er skrevet av Hilde D.Aune, og kan ikke kopieres uten tillatelse)

At pyreneeren omtales som ”THE GENTLE GIANT” er lett å forstå. Og en av rasens Grand Old Ladies, Mrs Mary W. Crane fra  USA, sa det slik:

TO ONCE OWN A GREAT PYRENEAN, IS TO WANT ONE ALWAYS.”

 

Noe av det første jeg leste om pyreneerhunden, var i en serie som gikk i Vi Menn i årene 1972-74. Serien het:  "Hunder - ikke etter alfabetet, men etter hjertet",  og var redigert av Erik Sletholt.  Denne artikkelen vil jeg gjengi i sin helhet, den forteller grovt litt om rasen, og på slutten kommer historien som gjorde slikt inntrykk at det ble mitt kennelnavn.

 

*******

"Fra den aller første organiserte gårdsdriftens tid, da folk begynte å slå seg ned i familiesamfunn og oppdrette kuer, sauer og griser som husdyr, har de holdt hunden som hjelper. Hundene ble benyttet til å passe på husdyrflokkene, og til å verne dem mot rovdyr. Flere hunderaser har i århundrer vært benyttet til dette, og stamfaren til dem alle var den opprinnelige "bronsehunden".

Det viste seg ofte at de eksisterende europeiske hunderasene ikke kunne verne flokkene sine mot de største rovdyrene, som ulv og bjørn. Da romerne brakte hjem sine mollossere - de store krigshundene som opprinnelig stammet fra Midt-Østen - ble disse etter hvert blandet med lokale hunderaser, og satt til tjeneste som buskapshunder. Uten unntagelse var disse hundene store, kraftige og farlige slåsskjemper som ikke vek unna for selv de største rovdyrene. Det hersker liten tvil om at de i begynnelsen var like farlige for mennesker, og de hadde bare respekt for sine eiere.

Men de store rovdyrene forsvant etter hvert fra de europeiske sletter og skoger, og med dem forsvant også de store buskapshundene av dogge-typen, for å bli erstattet av mindre og lettere hunder. I enkelte strøk holdt rovdyrbestanden seg ved like - i øde fjellstrøk som hadde liten forbindelse med omverdenen - og i disse strøkene var det fortsatt behov for de store hundene. Et av disse strøkene var Pyreneene, den ville fjellkjeden som danner grensen mellom Spania og Frankrike, og der finnes like fram til våre dager den store Pyreneerhunden.

            

DEN ALLER FØRSTE CUBILON-VALPEN:

ALEXANDER AINET

Selv om Pyreneerhundens opprinnelige stamfar utvilsomt var en av de større typer buskapshunder som fantes i Europa så langt tilbake som i bronsealderen - kan hende samme type som ga opphavet til de tyske Hovawart og senere Schæfer - så er det ingen tvil om at den har en god del mollosser-blod i årene fra den tid romerske legioner okkuperte Iberia og Gallia. Siden da har den levd avsondret oppe i fjellene, og har i mange hundre år utgjort en egen rase og type.

I all denne tiden har den blitt brukt til en slags altmulig-hund, og spiller fremdeles denne rollen i sitt hjemland, som regnes å være Frankrike, samt baskernes del av Spania. Den var gjeterhund, vakthund og rovdyrjeger. Siden de store rovdyrene forsvant, har også dens gemytt forandret seg betraktelig. Den utmerker seg i dag som ualminnelig godmodig, og besjelet av en uvanlig trofasthet og lojalitet mot sin herre. For ikke å snakke om ubegrenset mot.  

Nettopp på grunn av sin styrke, størrelse og sitt mot, fikk Pyreneerhunden allerede på et tidlig tidspunkt stor anvendelse som vakthund ved de store landeiendommene i Sør-Frankrike. Et basrelieff fra det tolvte århundre viser hunden sammen med det franske kongevåpen, hvilket tyder på at den alt da ble benyttet på kronens eiendommer. I beskrivelse fra år 1407, forteller historikeren Boudet at Pyreneerhunden var fast inventar i vaktholdet ved slottet i Lourdes. Riktig motehund ble den først da Ludvig XIV brakte en med seg til Louvre i 1675.

             

          CHATEAU DE FOIX

Bortsett fra denne berømmelse, og alle hundens gode egenskaper, tok det lang tid før den ble kjent utenfor sitt hjemland. Nå har den imidlertid spredt seg til de fleste europeiske land, selv om den fremdeles er fåtallig de fleste steder. Til Amerika kom de to første eksemplarer i 1824, som gave fra marki Lafayette til hans venn, amerikaneren Skinner. I årene mellom de to verdenskrigene kom importen og avlen for alvor i gang i USA. Selv om mange i mellomtiden var blitt importert av baskiske sauegjetere som tok arbeid på saue-farmene i New Mexico, Arizona og Colorado. Baskerne var vant til å gjete med hunder, og de foretrakk sine egne, som var bedre skikket til å ta opp kampen med rovdyrene enn de mindre og lettere fårehundene.

Pyreneerhunden er en av våre største hunderaser, med en mankehøyde inntil 80 cm. Bortsett fra størrelsen, har den allikevel mer preg av fårehund enn dogge. Den har verdig, majestetisk holdning, er preget av mildhet og høy intelligens, og er en uanminnelig vakker hund med en god del eleganse på tross av størrelsen. Dens utholdenhet gjør opp for mangelen på hastighet, og den kan ta seg fram i det vanskeligste terreng. Dette er en av grunnene til at den ofte blir brukt av baskerne til å smugle kostbare varer over grensa.

Hodet er stort - 25 til 28 cm fra bakhode til snutespiss - med en bred, lett hvelvet skalle, en svakt markert stopp, og et kraftig, litt kileformet snuteparti. Kjevene er sterke, og tennene har saksebitt. Ørene er middels store, V-formet med avrundede spisser. De henger tett inntil hodet, men løftes når hunden er vaktsom. De mørkebrune øynene er middels store, mandelformet og svakt skråstilte øyelokk. Nakken er kort og muskuløs, skuldrene er kraftige og ligger godt tilbake. Ryggen er rett, bred og kraftig, lendene godt velvet. Brystkassen er dyp og litt eggformet. Leggene har kraftig beinstamme. Forbena er rette og sterke, bakbena er godt vinklet og har dobbelte sporer. Halen er så lang at den går nedenfor hasen. Når hunden er avslappet henger den rett ned, når den er aktiv løftes halen som en ring over ryggen. Potene er forholdsvis små, runde og kompakte.

                       

               GAUS  -   HODESTUDIE

Pelsen er egnet til å motstå all slags vær. Den består av fin, tett og hvit underull, og langt, tykt dekkhår som ligger flatt mot kroppen, enten rett eller svakt bølget. Fargen er ensfarget hvit, eller hvit med tegninger i grått, brunt eller ulike nyanser i rødbrunt.

Gjeterhundens ansvarsfølelse er velkjent, og når den er pålagt en spesiell oppgave, kan denne ansvarsfølelsen overskygge alt annet. Selv morsinstinktet kan komme i bakgrunnen. I så henseende er Pyreneerhunden intet unntak. En bekjent av meg, en gammel basker, kunne fortelle en episode som hendte da han var guttunge. Midt på natten våknet han av en stor flokk sauer som ble drevet forbi på den smale veien like under vinduet hans. Da han kom ut neste morgen, var det ingen spor av den store flokken, bortsett fra noen ulldotter i krattet langs veien. Men i gresset i veikanten lå en liten, nyfødt Pyreneervalp - en tispe. Gjeterhunden som hadde drevet flokken hadde åpenbart stoppet lenge nok til å føde, men hadde så fortsatt etter flokken.

Den lille valpen ble kalt LUBINA, for en av baskernes legender forteller at da gjeterne kom for å knele ved Kristi krybbe, hadde de med seg sine hunder; MELAMPO, LUBINA  og CUBILON. Disse hundene var blitt så hellige at enhver hund som senere bar deres navn, aldri kunne angripes av hundegalskap eller annen ondskap. Lille Lubina overlevde, og ble liksom moren hun aldri hadde sett, en utmerket gjeterhund."

**********

            Vil du vite mer om pyreerhunder?

            Rasens standard finner du på NKK sine sider, f.eks ved å klikke her: STANDARD

            Eller ta kontakt med oss på kennelen.

            TRENING, KURS, BØKER OG ARTIKLER OM HUNDETRENING, FINNER DU HER: